november 2010

Brilleslange

Da har jeg gått 5 dager mobilløs, og elsker det. I morgen blir det sannsynlighvis en ny en, men den kommer nok til å være avskrudd endel! Før pleide jeg å sku av lyden og legge den i et annet rom om jeg ville ha fred, men det blir liksom ikke det samme, den er liksom der i underbevisstheten og poker nervesystemet.

Har også fått ekstrem leselyst igjen, har jo alltid likt å lese, men av en eller annen grunn har jeg alltid hatt litt vanskelig for det. Det har alltid vært krevende og slitsomt uansett hvor engasjert jeg er i en bok. Bokstavene flyter og krymper liksom.

Derfor har det blitt lite lesing de siste åra, noe som er veldig trist. Men denne uka bestemte jeg meg for å prøve igjen og jaggu har det tatt av! har lest to bøker og begynt på den tredje på 5 dager, som ville tatt meg en måned før. Det virker altså som at hjernen min har forbedra seg på en måte. Men jeg har nemlig et triks i ermet, for etter at en venninne (som har nesten eksakt samme synet som meg, med skeive hornhinner og hele pakka)  lånte bort brillene sine, gikk det opp for meg at det jeg egentlig hadde trengt fra starten av er briller! Det er ubeskrivelig å finne ut hvor dårlig man egentlig ser når man har prøvd riktige briller.

Så briller er det store julegave ønsket i år. og kjenner jeg mamma og pappa rett vil ikke de synes det er en dårlig idè å hjelpe meg til å lese mere. I og med at de er meget glade i litteratur, og mamma i tillegg er forfatter.

Med all denne lesingen følger også en ekstrem skrivelyst, og aldri før har jeg klart å skrive som jeg gjør nå, før hang jeg meg opp i hver eneste setning, men nå ramler det ut i hytt og gevær. Og det er deilig, så så deilig!






Et lite dikt om menneskene jeg omgås med daglig; totens inbyggere

Mine venner vet det ikke gjelder dem.

Et hat for verden er et hat som slår meg. Det er mitt hat og din svakhet som knekker luften. aldrig har en som du villet se verden, og aldri vil verden komme til å se en som deg. Om du åpner ditt øye, så for å åpne det andre vil du ikke se lengre enn en kroket nese, en rød og kald nese som kun kjenner lukten av redsel og fordommer. Aldri vil du oppleve det ville, vakre og fjerne. Aldri vil du møte mennesker med erfaring, hilse pent og høre om dems ville historier om en verden så langt fra din fantasi. Ditt territorium har jeg tråkket på lenge nå, lenge nok til at du burde blitt vandt. Men aldri kommer det en dag hvor du slipper tøylene, som du og dine venner har knotet til i et endeløst hat for det ukjente.

09.nov.2010

 

Det var lørdag kveld, jeg og gode venner forvekslet minner og meninger på en trang, stappfull pub i Oslos

opprevede gater. En sigg her, en do-tur der og natta kom, avskjeder gikk og en liten sølvgrå venn forduftet. Den lille sølvgråe vennen var en mobil, som har vert med meg i to år nå, den forduftet og sa aldri hade. Jeg ble rasende og panisk, men gav til slutt opp håpet på en gjenforening.

Denne tirsdagen hviler en ro inni meg, som om hele verden er under min kontroll og bare svever i det store intet. En stor takk går ut til en mann/dame som stakk hånda i veska mi og tok med seg en verdiløs, sølvgrå liten mobil. Denne mannen/damen var sannsynligvis en drittsekk, og fortjener ikke takk og hadde han/hun blitt ferska hadde det gått rett til helvete. Denne personen ville ville ligget hjemme blant det verdiløse tyvgodset sitt og vært gul og blå både her og der. Men likevel takker jeg for at han/hun har vist meg en ny side av denne verdenen.

Det er som om alt er blitt til poesi, jeg tenker klarere enn noen gang og alle masete individer må finne andre å mase på.



 

This is my brain, and I live in it

 

Etter to helvettes-uker med anklagelser,skuffelser  og motstand fra autoritære mennesker, har gjort meg enda merblodtørstig og hevngjerrig, om mulig. Jeg ser ikke lenger på helsepersonell, bussjåfører og skolepersonell som enkeltindivider med følelser, de er mine fiender som skal bekjempes og kontrolleres. Før har de ligget et sted imellom de to kategoriene, men nå er det krig. Jeg pleide å vike litt og si unnskyld om jeg var for streng, men det har ikke mitt eksplosive temperament godt av. Og man blir da ikke hørt på om man virker svak. Det må sier at det finnes bussjåfører som ikke er ute etter å gjøre livet ditt like miserabelt som dems. Det finnes to på gjøvik vet jeg.

Etter at jeg fikk litt av styrken min tilbake og fikk tatt igjen litt, begynte dagene å se lysere ut, men sånne håpefulle tanker bør som regel unngåes, for da skjer det alltid mer dritt. Denne gangen førte disse tankene til influensa og en vakker infeksjon midt i trynet. Alt dette er en følge av min psykiske lidelse, som absolutt ingen bortsett fra noen gode venner og min flinke lege skjønner at er en lidelse i det hele tatt. Men denne sykdommen gir meg også en ekstrem styrke og ståpåvilje, som man ikke overlever uten om man er bipolar. Med dette søker jeg ikke etter sympati, det er kun litt raseri som må ut.

Men nå kommer helga og oslo-tur står for døren. Vi skal møte mennesker som ikke har blitt møtt på en god stund. Spesiellt gleder jeg meg til å se en venn som fortsatt står meg nær etter minst 3 år uten noe særlig komunikasjon. Det blir også godt å gå i oslo's stygge men elskbare gater igjen. Oslo har alltid og vil alltid være min favoritt by. Så om noen flere vil være med å drikke lørdag kveld hadde det vært kjempe koselig.








 

Ingabi

Ingabi

21, Gjøvik

Flytter snart til Oslo. Dagene handler som regel om kunst, foto, musikk, gaming, film og filosofi så det er som regel det jeg skriver om. Jeg elsker en god diskusjon, og får fort blod på tann når noen behandler meg nedverdigende eller urettferdig. Har du noe å si, vil diskutere, eller bare vil si hei, er du fint velkommen til det. Det er også koslig om du vil legge meg til som venn, sålenge du faktisk liker bloggen min. Hvis du bare er ute etter å samle på venner kan du spare deg bryet!

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits